The world according to Cato

Eg var i ferd med å rydde litt i gamle websider for å klargjere le grande relaunch, som franskmennene definitivt ikkje ville kalla det, og kom over eit lite utbrudd eg skreiv akkurat idet eg var iferd med å flytte fra Sverige til Irland. Til glede (?) for nye og gamle lesarar: 22. may 2004. I've been living abroad for two years now, and I'm about to move to Ireland, so it will most likley be at least one, two years more before I move back to Norway. IF I move back to Norway, that is... And here the other night I remembered this incident when I was about 16 years old, and it sent shivers down my spine. It was back at home, in the spring. The entire community was on it's toes, because of the upcoming fair. Every spring it is a big fair, where we celebrate the local cheese, and arrange a summer ski competition up on the mountain. The entire weekend is dedicated to food, sport and fun. And of course, every fairy with respect for itself must have a tiv...

Eg er slett ikkje heilt sikker på kvifor eg begir meg ut på dette, men trangen til å hive tankar ut i det store tomrommet som kalles Internet er åpenbart ei urkraft på linje med seksualdrift, menns trang til raske bilar, og ikkje minst pub-diskusjonar. Avisene er fulle av kollektiv masturbering over det eine internett-fenomenet etter det andre. Blogspots, facebooks, beebo, blink, møteplassen, gud veit kva... for ikkje å snakke om alle video-spottane. Det verkar som om verda er på full fart til helvete i ei handlevogn. I mi tid som student var eit av kriteria for å vere sosial at man faktisk MØTTE andre mennesker, at man var ute på byen, på puben, at man deltok i studie-aktivitetar og at man var AKTIV. Ikkje om man hadde ein profil på den eller den sida på internett, eller om man la alle sine fadeser ut på sidene sine. No vil sikkert kjennarar av meg påpeike at eg kastar stein i glashus her. Vi hadde eit "intranett" som vi leika oss litt med på studentblokkene der vi budde, de...