The world according to Cato

Sommarens evinnelige transfersirkus har sannelig hatt litt av kvart å by på i år. For knapt tre veker sidan var det ikkje måte på kva Sir Alex Ferguson skulle gjere med Real Madrid, han skulle trampe hardt med foten, rope stygge ord, og kakke formannen i hodet med noko hardt, om ikkje dei slutta med å tappe opp Christiano Ronaldo. Vår skotske venn var vel så nær å få eit apoplektisk anfall som han har vore sidan vinforhandlaren ringte og sa at kassen med raudvin var forsinka. Real Madrid var så frekke at dei la inn eit bud på Ronaldo, og sa i avisa at dei ville kjøpe han. Manchester United avslo budet, og meinte at det var det. Sidan den gang har hans langvarige og ikkje så svært hemmelige jakt på Dimitar Berbatov fortsatt med aukande styrke. I går gjekk Sir Alex Ferguson ut og sa at Manchester Utd. hadde lagt inn eit bud på Berbatov, og at det burde vere det. Da burde dealen vere i orden. At Spurs ikkje aksepterte budet er ein liten detalj som ikkje har noko med saka å gjere, forstår...

Jepp. Min bedre halvdel tok meg heilt på senga her om dagen, og gjekk til innkjøp av ein Wii, og Super Mario Galaxy. Eg blei overraska, spesielt sidan det igrunn er EG som er gameren i huset. Wii som konsoll har igrunn aldri tiltalt meg noko særlig. Nintendo har alltid vore litt for opphengt i den pokkers barte-italienaren for meg. Med eit mogleg unntak av Zelda-spela er det knapt eit Nintendo-spel som har engasjert meg sidan Duck Hunt med IR-pistol. Med unntak av ein kort-kort periode rundt release av Nintendo 64 for ei lita evigheit sidan, har det alltid vore PC og Playstation for min del. Ein av dei eg delte Rimo-gang med i Molde gjekk da til innkjøp av nevnte Nintendo, og Zelda, Ocarina of Time. Med på kjøpet fekk han eit Super-Mario spel, noko som fekk ymse andre studentar til å gå Mario-amok. Sidan nevnte medstudent ikkje hadde hjerte til å seie nei til insistente bergensardamer, så fekk dei låne. I time etter time gjekk det i typiske Mario-jubelhyl, klirrelirr, pling-plong, og ...

Skulle tru det var eit visdomsord. Slett ikkje sikker. :)

Norge gjer livet surt for polakkane, skriv Aftenposten med krigstypar på nettutgåva si. Det er Fellesforbundet som meinar at informasjonsmangelen er kritisk, og at det umiddelbart bør opprettast eit polsk nettfora der dei kan legge ut all nødvendig informasjon, slik at dei polske arbeidarane som kjem til Norge kan finne alt dei treng vite om skatt, bukostnader, arbeidsmiljølov og alt anna dei måtte ha behov for. Sjølv om dette i utgangspunktet er ein idealistisk og fin ide, så må eg spørje meg litt om det har rabla heilt for Fellesforbundet her. Greit nok, polakkane er kanskje den største innvandrargruppa til Norge akkurat no, men i følge statistikken var det drøye 7000 polakkar som flytta permanent til Norge i 2006. For 7000 personar skal Norge altså bruke ressursar på å oversette lover, reglar, forskrifter, tolkningar og generell informasjon til polsk? Kvar er da grensa nedad for kven som bør få informasjonen på sitt eige språk? 6000? 3000? 500? 2? Eg flytta til Sverige i 2001, og eg...

Etter å ha budd i Irland i tre år har eg omsider møtt på den katolske kirka og den makt den har i samfunnet her. "Miss D", ei 17 år gammal irsk jente har som så mange andre irske unge jenter gått hen og blitt gravid. Ingenting nytt eller unormalt der. Men denne unge jenta har fått ei vordande mor sine verste mareritt kasta i ansiktet. Fosteret ho bær på er underutvikla, og manglar ein del av hodeskallen, hjernen og andre vitale organ. Legane anslår at barnet maksimalt kan leve i tre døgn utanfor livmora. Ein skulle tru at dette var ei sak det kunne gå an å gjere noko med. Utan å ta stilling til spørsmålet om sjølvbestemt abort, så burde dette vere eit særtilfelle som tillet abort. Jenta er no fire månader ute i svangerskapet, og utan å vere nokon ekspert på svangerskapsforløp eller kvinneplager, så tør eg påstå at dei siste 5 månadane er fysisk meir belastande enn dei første 4, og når man da i tillegg legg på den mentale belastninga det er for ei 17 år gammal jente å bære f...

Eg var i ferd med å rydde litt i gamle websider for å klargjere le grande relaunch, som franskmennene definitivt ikkje ville kalla det, og kom over eit lite utbrudd eg skreiv akkurat idet eg var iferd med å flytte fra Sverige til Irland. Til glede (?) for nye og gamle lesarar: 22. may 2004. I've been living abroad for two years now, and I'm about to move to Ireland, so it will most likley be at least one, two years more before I move back to Norway. IF I move back to Norway, that is... And here the other night I remembered this incident when I was about 16 years old, and it sent shivers down my spine. It was back at home, in the spring. The entire community was on it's toes, because of the upcoming fair. Every spring it is a big fair, where we celebrate the local cheese, and arrange a summer ski competition up on the mountain. The entire weekend is dedicated to food, sport and fun. And of course, every fairy with respect for itself must have a tiv...

Eg er slett ikkje heilt sikker på kvifor eg begir meg ut på dette, men trangen til å hive tankar ut i det store tomrommet som kalles Internet er åpenbart ei urkraft på linje med seksualdrift, menns trang til raske bilar, og ikkje minst pub-diskusjonar. Avisene er fulle av kollektiv masturbering over det eine internett-fenomenet etter det andre. Blogspots, facebooks, beebo, blink, møteplassen, gud veit kva... for ikkje å snakke om alle video-spottane. Det verkar som om verda er på full fart til helvete i ei handlevogn. I mi tid som student var eit av kriteria for å vere sosial at man faktisk MØTTE andre mennesker, at man var ute på byen, på puben, at man deltok i studie-aktivitetar og at man var AKTIV. Ikkje om man hadde ein profil på den eller den sida på internett, eller om man la alle sine fadeser ut på sidene sine. No vil sikkert kjennarar av meg påpeike at eg kastar stein i glashus her. Vi hadde eit "intranett" som vi leika oss litt med på studentblokkene der vi budde, de...